En sult etter Gud

Det nærmet seg daggry og det var på tide å finne seg noe mat og komme seg hjem. I morgen ventet nok en dag uten mat og drikke. Vi hadde så vidt rukket å spise etter solnedgangen før vi dro til den ortodokse påskefeiringen. Natten igjennom hadde vi ustanselig korset oss og ropt «Han er oppstanden!» i den rikt utsmykkede kirken. Sånn kan det gå når Ramadan klaffer både med den kristne fastetiden og selve påskefeiringen. Vi drar hjemover og er snart fremme ved smuget vårt, og går inn den blå port som alltid står på gløtt og går inn på betonggårdsplassen som består av to druetrær og en utedo, et hull i bakken, som vi deler med familien og andre leietagere. Vi leier to rom hvor inventaret er tynne madrasser, en ovn, et skap, ei lampe dinglende fra taket, et bord på høyde med et smalahåve, et lite spilleinstrument hengene fra taket og et bilde av Mekka.

Vel hjemme hadde familien som vi bor med nettopp begynt å stå opp. Far i huset er en slags mulla hvor han hjelper syke naboer ved å resitere koranvers over dem eller gjenstander som de får med seg. Det meste av tiden vår går til å lære språk, så det å bo hos en familie som ikke kan noe engelsk har vært en gavepakke både for språklæringen og kulturtabbene.

Som så mye annet har måneden Ramadan vært en fin anledning for å eksperimentere for oss selv hvordan vi bør leve livene våre i en annen kultur. Så langt har denne måneden hjulpet oss til å senke farten og søke Gud. Ved å faste på deres måte har vi samtidig vist dem at vi også søker Gud og vi har opplevd at folk blir takknemlige over at vi gjør som dem. Og ikke minst har vi også fått en større respekt for deres sult etter Gud.